Hva er Work & Travel?

"Har du hørt at Ylva skal til New Zealand?" sier en tante.

"Nei, jøss, sier du det? Hva skal du der da Ylva?" svarer en bekjent interessert.

"Heh, jo, nå skal du høre," sukker jeg oppgitt.

Hvordan forklarer man noe man ikke er helt sikker på selv? Jeg syns det er innviklet og vanskelig å fortelle om denne reisen jeg skal ut på, og når jeg i tillegg skal forklare det til person etter person etter person, da blir jeg tørr i munnen av all pratingen. Den forklaringen je liker best å avgi, er:

"Jeg skal på eventyr!" - og så løpe videre før de rekker å spørre mer. Men her skal jeg prøve å gjøre det litt mer konkret.

 

Til saken:

Jeg reiser altså med en organisasjon som heter Atlantis (atlantis.no - sjekk det ut, de har mange kule tilbud). Goxplore.no har samme tilbudet, men når jeg tok kontakt med Atlantis var de så hyggelige og hjelpsomme på telefonen at jeg falt for dem.

Organisasjonen hjelper meg med å finne flybiletter, søke visum, ordne overnatting de første nettene i NZ, og andre gjøremål før reisen. Atlantis har en søsterorganisasjon eller noe i NZ som tar litt hånd om meg når jeg ankommer stedet. Jeg får utdelt reiseinformasjon om andre ungdommer som reiser på samme opplegg fra rundt om i verden, får hjelp til å skrive CV og jobbsøknader på engelsk, får hjelp til å søke om jobber. Jeg får new zealandsk telefonnummer, jeg får tilgang til 24timers nødtelefon (på norsk, mener jeg?), og i det hele tatt skal de være gode å ha i ryggen. 

Men jeg reiser hovedsakelig alene. 

Og her stopper liksom kunskapen min. Atlantis reklamerer med at det er vanlig å få jobb i løpet av en to ukers tid. Jeg kan booke flere netter på det ungdomsherberge/hotellet/campus-tingen jeg skal sove på i begynnelsen, om jeg trenger det. Får jeg meg jobb i byen virker det som jeg må finne leilighet selv. Får jeg meg jobb på landet kan det se ut til at det går an å bo på gården. Mot kost og losj. Og kanskje noen kronasjer og? Det vet jeg ikke. 

Ja, det er jo litt av greia med Work & Travel; du kan jobbe, tjene penger underveis. I prinsippet kan du "jobbe når du vil, med hva du vil," og så reise rundt i landet på sightseeing en stund, og deretter jobbe mer. Atlantis sier at du kan nesten greie å gå i null pengemessig, men lommepenger må med i periodene du ikke jobber. Forskjellige jobber kan være: 

 

bar og café

sesongbasert frukt- og grønnsaksplukking

gårdsarbeid

reise og turisme

handelsbransjen

kontor og service

regnskap

servicebransjen

og mye mer

 

Og når folk begynner å spørre utover dette, føler jeg meg alltid ubekvem.

"Skal du reise alene?"

"Hvor skal du bo?"

"Har du fått jobb? Hva, har du ikke søkt engang?"

"Nei, det er liksom sånn opplegget er, tror jeg," svarer jeg mens jeg stirrer i gulvet. Jeg føler det som om folk dømmer meg, som om de sier "du kan da ikke bare begi deg ut på en reise sånn uten videre, uten å ha planlagt noe!", men de er vel bare bekymret, og det er vel egentlig noe man burde være glad over.

 

Så ja, jeg skal på Work & Travel til New Zealand, og har egentlig ikke helt peiling på hva jeg begir meg ut på, men jeg mener det bare er å kaste seg i det - så får en se hva som skjer. Er jeg redd? Ja. Dritredd. Jeg har litt lyst å gjemme meg under dyna hjemme når flyet går, men får bare bite tennene hardt sammen og lukke øynene. Som min kjære Confusius sier:

 

A journey of a thousand miles begins with a single step. En reise på tusen kilometer begynner med et enkelt steg. 

 

Og det er akkurat det jeg har tenkt å gjøre. Ta et steg av gangen.


Men herregud, nå får jeg jo alt til å høres bare kjipt ut. Jeg gleder meg jo som en liten unge til å dra! Til å reise, oppleve, se, bli kjent med folk. Det blir sikkert dritkult. Jeg må bare få lov å grue meg først.

 

 

 

Bilde av kiwifrukten fra http://kiwifruit.net.nz/portfolio-page/